Vurdering av prøvesvar

Preanalytiske faktorer

Forskjellige faktorer i forbindelse med forberedelse til prøvetaking, selve prøvetakingen og behandlingen av prøven kan påvirke analysesvaret. Det er vanskelig å eliminere variasjon i de preanalytiske faktorer, men så langt det er mulig må en tilstrebe en standardisering.
Det er viktig at de preanalytiske faktorene ved undersøkelsen ikke er forskjellig fra betingelsene som ble benyttet ved bestemmelse av referanseintervallet (se Tolking av svar i relasjon til referanseintervall) Viktige faktorer er: matinntak, alkohol, røyking, legemidler, kroppsaktivitet, kroppsstilling under prøvetaking, prøvetakingstidspunkt, prøvetakingsteknikk, prøvemateriale, prøveoppbevaring.

Analysekvalitet

Alle analyseresultater er beheftet med en analytisk usikkerhet. For å beskrive analysekvalitet brukes vanligvis følgende begreper:

  1. Riktighet
  2. Presisjon
  3. Nøyaktig

1. Riktighet

Riktighet (eng. trueness) defineres som grad av overensstemmelse mellom gjennomsnitts- verdien oppnådd fra en stor serie måleresultater og en sann verdi. Det kvantitative mål for riktighet er bias. Når Symbol for gjennomsnittsverdi er gjennomsnittverdien av måleresultatene kan relativ bias uttrykkes slik:

Formel-uttrykk for relativ bias
Laboratoriet har som mål å ha lavest mulig bias for analysene sine. Vi er derfor kritisk i valg av analysemetoder og metodene blir kontinuerlig evaluert ved at vi deltar i sammenlignende laboratorieprøvinger (SLP).

2.  Presisjon

Presisjon (eng. precision) defineres som overensstemmelse mellom uavhengige måleresultater oppnådd i en måleprosedyre under spesifiserte betingelser. Graden av presisjon blir vanligvis utrykt på basis av statistisk mål for upresisjon (eng. imprecision), slik som standard avvik (s) eller variasjonskoeffisient (CV). Sammenhengen mellom s og CV er slik:

Formel for grad av presisjon
Presisjon inndeles vanligvis i repeterbarhet (innen-serie presisjon), intern reproduserbarhet (total presisjon innen laboratoriet) og reproduserbarhet (presisjon mellom laboratorier).
I tabellen Analysevariasjon angir vi den interne reproduserbarheten angitt ved variasjonskoeffisienten (Cva) for våre analyser. Den er fremkommet ved å analysere kvalitetskontroller over flere måneder. Dermed er endring i ”lot” for reagens og kalibrator, flere operatører, osv. innlemmet i usikkerheten. For mange analyser er Cva forskjellig ved ulike konsentrasjoner og vi har i noen tilfeller angitt Cva ved to konsentrasjoner.
Dersom Cva er konstant over et gitt måleområde kan en beregne metodens standardavvik sx  for verdien x fra følgende formel:

Formel for standardavvik

Nøyaktighet

Nøyaktighet (eng. accuracy) kan defineres som grad av overensstemmelse mellom et enkelt måleresultat og sann verdi. Nøyaktighet avhenger av riktighet og presisjon.


Biologisk variasjon

Biologisk variasjon inndeles i intraindividuell (eng. within-subject) biologisk variasjon og interindividuell (eng. between-subject) biologisk variasjon.

Med intraindividuell variasjon menes variasjonen for en bestemt størrelse omkring en bestemt gjennomsnittsverdi for en bestemt person. Den intraindividuelle variasjon er ulik fra person til person og i tabellen er satt opp den gjennomsnittlige intraindividuelle variasjon angitt ved variasjonskoeffisienten (CVbw) for de av våre analyser at denne er kjent. Tallene er hentet fra litteraturen: http://www.westgard.com/biodatabase1.htm.

Med interindividuell variasjon menes de individspesifikke gjennomsnittsverdiers variasjon i en populasjon. Dette er et uttrykk for biologiske forskjeller mellom individene. Referanse: http://www.westgard.com/biodatabase1.htm.

Hva er den sanne verdi?

Når en skal tolke et prøvesvar kan en spørre: Innenfor hvilke grenser er det sannsynlig at den sanne verdien befinner seg? Dersom en antar at analysemetoden har høy grad av riktighet (svært lav bias) er det tilnærmet 95 % sannsynlig at den sanne verdien ligger i intervallet mellom to standardavvik på begge sider av resultatet (x), eller mer eksakt i intervallet:
 Formel for
Se avsnittet over om "Analysekvalitet"

Eksempel på utregning:
Dersom en har et svar for analysen S-IgG på 11,0 g/L og Cva ved denne konsentrasjonen er 2,0 % vil bruk av formelen ovenfor gi at den sanne verdi sannsynligvis ligger i intervallet 10,6 – 11,4 g/L.

Forskjell på to prøvesvar hos samme pasient

Når en sammenligner svar på to prøver tatt fra en pasient på ulike tidspunkter, må en ta hensyn til forskjellige former for variasjon for å finne ut om det er en reell endring i pasientens tilstand. Under forutsetning av at de preanalytiske faktorer er uendret er den totale variasjonskoeffisienten gitt ved:

Formel for variasjonskoeffisient
Se avsnittet over om "Analysekvalitet"

I tabellen Analysevariasjon er CVt tatt med for de analyser at denne kan utregnes.
For at et prøvesvar skal være signifikant (95 % - nivå) forskjellig fra et annet må forskjellen i % mellom prøvesvarene være > 2,77 CVt.  (1)

Eksempel på utregning:
Gitt at CVt for S-Natrium er 1,0 % ved en konsentrasjon på ca. 140 mmol/L.
Dersom en vil være 95 % sikker på at forskjellen mellom to prøvesvar i konsentrasjons- området rundt 140 mmol/L ikke bare skyldes tilfeldig variasjon må forskjellen mellom svarene være større enn 2,77 • 1,0 % = 2,8 %, dvs. 4 mmol/L.
 
Referanse:
Harris EK and Yasaka, T. On the calculation of a ”reference change” for comparing two consecutive measurements. Clin Chem 1983; 29: 25 – 30

Tolking av svar i relasjon til referanseintervall

Referanseverdier er analyseresultater som er funnet ved undersøkelse av en referanse- populasjon av klinisk friske personer. Spredningen av verdier for referansepopulasjonen gjenspeiler preanalytisk, analytisk og biologisk variasjon. Referanseintervallene er vanligvis satt slik at nedre og øvre referansegrense kutter ut henholdsvis de laveste og høyeste 2,5 % av verdiene. Det er med andre ord 5 % sjanse for at et tilfeldig resultat for en frisk person faller utenfor referanseintervallet. Har en resultater for forskjellige substanser er sannsynligheten for at minst ett resultat ligger utenfor det tilhørende referanseintervall lik

Formel for referanseintervall
der m er antall forskjellige analyser. Med 5 forskjellige analyser vil en derfor forvente at 23 % av tilfeldige resultatsett vil inneholde minst ett resultat utenfor tilhørende referanseintervall.  Dette viser fordelen av å begrense antall analyser til det som er strengt medisinsk indisert.

En bør være spesielt forsiktig med å tolke grenseverdier som patologiske. Det er for mange analyser en ”gråsone” på den ene side eller på begge sider av referanseintervallet hvor resultatet ikke umiddelbart har kliniske konsekvenser. En senere kontroll kan være aktuell for å se om det er synkende eller stigende tendens.
Kliniske beslutningsgrenser kan i mange tilfeller ligge i betydelig avstand fra referansegrenser for vedkommende analyse.

Eksempel 1: Laboratoriets øvre referansegrense for voksne for S-Glukose er 6,0 mmol/L. Dersom en skal stille diagnosen diabetes mellitus vurderes resultatet mot en beslutningsgrense på 7,0 mmol/L. Det er altså en gråsone mellom øvre referansegrense og beslutningsgrensen for diabetes.

Eksempel 2: Laboratoriets øvre referansegrense for aldersgruppen 30 – 49 år for S-Kolesterol er 6,9 mmol/L. En rekke undersøkelser antyder imidlertid at kolesterolverdier over 5,2 mmol/L gir økt sjanse for koronar sykdom.

Referanseintervallene vil ofte variere med analysemetodene. I 2000/2001 ble Nordisk referanseintervallprosjekt gjennomført med det formål å finne felles nordiske referanseintervaller for de mest vanlige analyser innen medisinsk biokjemi. På denne måten blir resultater fra forskjellige laboratorier sammenlignbare. De foreslåtte referanseintervaller (med unntak av intervallene for S-Kalium og B-Leukocytter) er innført ved vårt laboratorium.

 
 

Fant du det du lette etter?
Tilbakemeldingen vil ikke bli besvart. Ikke send personlig informasjon, for eksempel e-post, telefonnummer eller personnummer.