Vi gratulerer Anette S. Solvi med vel gjennomført disputas

Fosterforeldre som åpner hjemmet sitt for barn med relasjonstraumer og psykiske vansker, beskriver omsorgsoppgaven som både dypt meningsfull og dypt krevende. En ny doktorgradsstudie fra Universitetet i Oslo utforsker hvordan fosterforeldre opplever å stå i denne omsorgen, og viser at selv sterk kjærlighet til barnet ikke alltid er nok når systemet rundt dem svikter.

Studien bygger på dyptgående intervjuer med fosterforeldre som har tatt imot barn med store utfordringer med regulering, tilknytningsvansker og psykiske utfordringer. De forteller om et sterkt engasjement, en dyp kjærlighet til barna og et ønske om å gi dem trygghet, kontinuitet og tilhørighet. Flere beskriver samtidig en hverdag der ansvaret hviler tungt fordi de ikke får nødvendig støtte.

Dyp følelsemessig slitasje

I materialet forteller fosterforeldrene hvordan manglende oppfølging, avbrutte plasseringer og fravær av anerkjennelse kan gi en dyp følelsesmessig slitasje. Noen beskriver at omsorgen over tid har ført til utmattelse, helseplager og en sorg som sjelden blir sett. Studien løfter frem et mønster som trenger mer oppmerksomhet.

Behovet for tett, tilpasset psykisk helsehjelp, forutsigbar veiledning, et stabilt og langvarig samarbeid med barneverntjenesten og mer deling av informasjon om barnets historie og helsetilstand trekkes frem som avgjørende for å kunne stå i omsorgen over tid.

Professor Idun Røseth fremhever betydningen av studiens bidrag: -Studien løfter fram fosterforeldrenes perspektiv, et område vi vet for lite om, men som kan være avgjørende for hvordan hjelpesystemet best kan støtte dem i å stå trygt i omsorgen for fosterbarna.

Viktig å lytte til fosterforeldres erfaringer

Doktorand og Psykologspesialist Anette S. Solvi understreker at funnene viser hvor viktig det er å lytte til fosterforeldrene når vi spør hva som skal til for å lykkes:

-Fosterforeldrenes erfaringer gir en kunnskap vi ikke kan lese ut av statistikk. Først når vi lytter til stemmene deres, forstår vi hva omsorgsoppgaven faktisk krever, og hvor sårbar den blir når støtten svikter.

Et sentralt tema i avhandlingen er også brudd mellom fosterforeldre og barn. I denne studien beskrives brudd ofte som brå og lite planlagte, med sterk emosjonell belastning, også for de voksne. Noen forteller at bruddet har fått følger for både psykisk og fysisk helse, for arbeidsevne og for videre kapasitet til å ta imot nye fosterbarn.

-Når et brudd skjer, er det for fosterforeldrene ikke bare et vedtak som avsluttes, men en relasjon som rives løs. Hvis vi ikke tar på alvor hva dette gjør med fosterforeldre, risikerer vi å miste mennesker som kunne tatt nye barn inn i hjemmet sitt. Vi kan også gå glipp av muligheten til at barnet kan beholde en viktig relasjon videre, der det er mulig og riktig. Dette er konsekvenser vi ikke har råd til å overse, sier Anette S Solvi.

Økt forståelse og kunnskap

-Forskningen til Anette har gitt oss økt forståelse og kunnskap om hvilke utfordringer fosterforeldre står i. Gjennom hennes viktige forskningsarbeid har vi kommet litt nærmere en behovstilpasset helsetjeneste som letter omsorgsbyrden for disse familiene. Forskningen springer ut fra forskningsgruppen om barn og unges psykiske helse, ledet av Idun Røseth, og faller rett i sykehusets strategiske innsatsområde Barn og unges helse. Jeg var mektig imponert over kunnskapsnivået til Annette som kom fram i de faglige diskusjonene under disputasen. Jeg ser frem til at avdeling for barn og unge psykiske helse nyttiggjør seg av forskningsresultatene i den videre behandlingen fremover. Tjenestetilbudet til familier med omsorg for fosterbarn er et uutforsket fagområde hvor STHF ligger langt framme, sier forskningssjef ved Sykehuset Telemark Hege Kersten.

Solvis avhandling peker på at kampen for bedre støtte til fosterfamilier først og fremst handler om å lytte til dem som står midt i omsorgen. Det er i deres kjærlighet, engasjement og levde erfaringer vi ser både hva som hjelper – og hvor det svikter. Slik kan forskningen bidra til at flere fosterforeldre kan stå i omsorgen over tid, og at barna får mer stabilitet og trygghet i livene sine.

Solvi mener veien videre handler om å ta fosterforeldrenes stemmer på alvor:

-Fosterforeldre gir barn et hjem når de trenger det som mest. Det minste samfunnet kan gjøre, er å gi dem støtten de trenger for å klare å stå i omsorgen – og for å kunne fortsette å være viktige voksne i barnas liv.