I løpet av utredningen blir det gjort undersøkelser av deg for å avklare om du har kreft eller ikke. Det blir tatt blodprøver og røntgenundersøkelser med CT og eventuelt MR.

Dette danner grunnlaget for videre utredning i form av bildediagnostikk hvor flere ulike radiologiske undersøkelser er relevante.

For bensarkom kan vanlig røntgen gi mye informasjon, men CT og MR, ofte med tillegg av PET/CT gir viktig tilleggsinformasjon om hvor svulsten ligger, størrelse, omfang og nærhet til andre organer.

For bløtvevssvulster er MR den mest nyttige undersøkelsen. I mange tilfeller blir det gjennomført radiologisk diagnostikk av for eksempel lunger og skjelett, for å kartlegge eventuell spredning.

Det viktigste verktøyet for å stille diagnosen sarkom er vevsprøve fra selve svulsten. Dette kan utføres i form av en såkalt finnålsprøve, eller at en tar ut en liten vevssylinder (biopsi). Valg av teknikk for vevsprøve/biopsi skal alltid tas i samarbeid med en kvalifisert sarkomkirurg. Vevsprøven gjennomgår en rekke spesialundersøkelser, ofte i flere runder, før diagnosen kan stilles. Det kan derfor ta flere uker før det endelige svaret er klart.

Godartede ben- og bløtvevsvulster forekommer hyppig (minst 200-300 ganger så vanlig som primær ben- eller bløtvevskreft) og kan lett forveksles med sarkom.

Når resultatene fra undersøkelsene og prøvene er klare, kan vi som oftest avklare om du har kreft eller ikke og vi tar beslutning om diagnose. Har du ikke kreft, avslutter vi pakkeforløpet.

​​Pakkeforløp hjem

Har du kreft, planlegger vi nå hvilken behandling som er best for deg. Beslutning om behandling tar vi i samråd med deg, vanligvis basert på vurdering i et tverrfaglig team-møte.

For pasienter med sarkom vil som regel behandlingen være operasjon, medikamentell behandling eller strålebehandling – alene eller i kombinasjon.

Oversikt over behandlingstyper

Kirurgisk behandling

Kirurgisk behandling må planlegges nøye ut fra svulsten og omliggende anatomiske strukturer. En strever etter å fjerne en brem av normalt vev rundt svulsten på alle kanter, og helst en bindevevshinne som er urørt. Vevet som omgir sarkomsvulster vil ofte gi inntrykk av en slags kapsel, men må ikke brukes som margin.
Ved ekstremitetslokaliserte sarkom kan en i de fleste tilfelle unngå amputasjon, og funksjonstapet for pasienten er oftest avgrenset. I mange tilfelle registrerer ikke pasientene funksjonstap selv om muskler er fjernet. I Skandinavia har vi et internettbasert forum der røntgenbilde og operasjonsmetoder blir diskutert. Ved kompleks kirurgi samarbeider kirurgene internasjonalt for å oppnå best mulig resultat.

Cellegiftbehandling

Cellegiftbehandling/kjemoterapi blir brukt i tillegg til kirurgisk behandling av høggradige (det vil si hurtigvoksende) svulster i både bløtvev og benvev. Kjemoterapi har økt andelen av overlevende betydelig for pasienter med osteosarkom eller Ewing's sarkom hvor alle blir behandlet med cellegift.

For bløtvevssvulster blir det lagt visse risikokriterier til grunn for om cellegift skal anbefales i tillegg til kirurgi ved lokalisert sykdom. Faktorer som virker inn er eksempelvis størrelse på svulsten, infiltrerende vekstmønster, nekrose/celledød, og innvekst i blodårer.

Oftest blir det brukt en kombinasjon av to eller flere cellegifter i form av gjentatte kurer, vanligvis med 3 ukers intervall over flere måneder. Behandlingen kan bli gitt før og/eller etter operasjon. I Norge har vi et tett samarbeid med Skandinavisk Sarkomgruppe (SSG), og internasjonale sarkomspesialister, og oftest blir behandlinga gjennomført i samsvar med internasjonale protokoller.

På grunn av sarkomers sjeldne forekomst og biologiske variasjon er internasjonalt samarbeid avgjørende for å optimalisere det vitenskapelige fundamentet for diagnostikk og behandling.

Strålebehandling

Strålebehandling blir benyttet i de fleste tilfeller av høygradige bløtvevssarkom som tilleggsbehandling til kirurgi. Strålebehandlingen kan bli gitt både før og etter operasjonen, og reduserer risikoen for lokalt tilbakefall.

Ved Ewing's sarkom er strålebehandling svært effektivt, og blir ofte brukt som supplement til kirurgi, eller kan i spesielle tilfelle helt erstatte den kirurgiske behandlinga. Vanlig behandlingstid er om lag 5 uker med daglig strålebehandling (mandag – fredag).

I en Skandinavisk protokoll for høyrisiko-bløtvevssarkom blir det benyttet såkalt akselerert strålebehandling i form av to strålefraksjoner daglig i en periode på 2 – 2 1/2 uker inn i mellom cellegiftkurer. Ved behov henviser vi pasienter til internasjonale samarbeidspartnere dersom spesielle behandlingsmetoder er å anbefale (for eksempel protonbehandling eller brachyterapi).

Varmebehandling (hypertermi)

Ved avanserte svulster som kan være vanskelige å fjerne kirurgisk, kan pasienter få tilbud om regional varmebehandling i kombinasjon med cellegift og strålebehandling ved Haukeland universitetssykehus.
Varmebehandling (hypertermi) skjer ved at svulstvevet ved hjelp av mikrobølger blir varmet opp til om lag 42 grader i cirka 60 minutter.

Sarkom hos barn

Osteogent sarkom og Ewing's sarkom er de vanligste sarkomformene som oppstår i benvev. Sarkom i bløtvev hos barn blir delt i to hovedgrupper: Rhabdomyosarkom (muskelvevliknende) og non-rhabdomyosarkom - en heterogen gruppe av mer enn 30 undertyper. Det vanligste symptomet er vedvarende smerter, etter hvert mulig redusert funksjon i affisert kroppsdel.

Utredning og behandling skal skje ved spesialiserte barne-/ungdomsavdelinger i nært samarbeid med sarkomsenter. Narkose blir ofte benyttet i forbindelse med røntgenundersøkelser og vevsprøvetaking.

Behandlingen inkluderer kirurgi, strålebehandling og cellegift (oftest i kombinasjon), og blir gitt ifølge gjeldende internasjonale protokoller for de ulike undertypene sarkom hos barn. I tillegg til den kreftrettede behandlingen, blir barnet og familien tatt vare på i et tverrfaglig team som inkluderer fysioterapeut, psykolog, sosionom og ernæringsfysiolog, avhengig av individuelle behov. 

Lindrende behandling

Mange pasienter med livstruende sykdom vil ha behov for lindrende behandling. Lindring vil kunne oppnås ved behandling med ulike typer medikamenter, samtaler og praktisk bistand fra ulike helsearbeidere.

Alle pasienter som er behandlet blir fulgt opp med regelmessige kontroller i vanligvis 10 år etter fullført behandling. Sammen med kontrollene blir eventuelle seneffekter av kreftbehandlingen kartlagt, og det blir utført kliniske og radiologiske undersøkelser for å fange opp et eventuelt tilbakefall, slik at behandling i slike tilfeller kan komme tidlig i gang.

Prognose ved sarkom

Heldigvis blir majoriteten av pasienter som får diagnosen sarkom helt friske. Det kan være en risiko for tilbakefall etter fullført kurativ behandling, og muligheten for tilbakefall er blant annet relatert til graden av aggressivitet og størrelse på svulsten.

Den kirurgiske marginen (størrelsen og kvaliteten av sikkerhet rundt svulsten som blir tatt med når svulsten blir fjernet kirurgisk) har innvirkning på risikoen for lokalt tilbakefall (svulsten kommer tilbake i samme område den ble fjernet fra).

 Behandling som cellegift og stråling blir ofte brukt i tillegg til kirurgi, for å redusere risikoen for lokalt tilbakefall (strålebehandling) eller fjernspredning (cellegift).

Rehabilitering og mestring ved kreft

Det finnes en rekke tilbud som kan være en hjelp til å komme tilbake til hverdagen under og etter kreftsykdom. Derfor er det viktig å tenke rehabilitering og mestring av sykdommen helt fra sykdomsstart og begynnelsen av behandlingen. Målet er å kunne fungere og leve med eller etter kreftsykdom, med god livskvalitet.